En Bøe gir seg aldri

Ørretfiske med fluestang er blant det som ligger mitt hjerte nærmest. Noen ganger er veien viktigere enn selve målet, mens andre ganger er fellesskapet og rammene rundt fisketuren det som står i høysetet. Vi har testet et nytt område, med litt knall og fall.

Foto: Egil Bøe/ Lasse Bøe

Vi har siden starten av juni testet et nytt område som vi mener har et brutalt potensiale på ørreten. Som med det det meste ørretfiske med litt kvalitet over, innebærer fisket her endel gåing og smart pakking av sekk. Gevinsten har vist seg å være et flott elvestrekke med tilknytning til et fjellvann, i tillegg er vi helt mutters alene. På overflaten og i buskene rundt oss har vi funnet endel store steinfluer. Hovedtrekkplasteret er nok de intense vårflueklekkinger, og moderate klekkinger av mellomstore døgnfluer. I magesekken på et par av fiskene vi har valgt å ta som matfisker har vi i tillegg funnet endel vårfluepupper, marflo og småfisk.

Steinfluer er ørretmat! 

Myggklekking

Fisken her har vist seg å være dritsær, og vi har slitt lenge med å knekke noen form for koder. Så langt har vi knepet fisk under de fleste forhold og klekkinger, men det er først under en fjærmyggklekking i juni vi først opplevde virkelig bitevillig fisk.

Parachute-fjærmygg #17 leverer igjen. 

Jaggu leverte March Brown under fjærmyggklekking og.

Fluefiske for oss er 95% catch and release, men vi unner oss et par middagsfisker i ny og ne. 

"El jefe" med nydelig åttehektosørret. 

Endelig på kastehold

Selv om myggfiske er helt OK, er det lite som får meg så shaky og hypergira som en god vårflueklekking. Vi fant tidligere en bakevje i elva der det stod tre-fire steady fisker og vaket på vårfluer. De tunge vakringene var annerledes enn de andre ørretene vi har sett og fått, og vitnet om feit ørret i manneklassen. Desverre har jeg aldri fisket på et sted der jeg har følt et så sterkt behov for de karakteristiske "to meterne til".

Den ene gangen alt klaffer, makter jeg å hive ut hele fluesnøret pluss noe av backingen OG i tillegg fikk presentert caddisen sånn nogenlunde. En av fiskene plukker caddisen min i et laaaaangsomt head-and-tail-vak, og jeg blir nærmest paralysert når jeg ser hvor stor den faktisk er. I det tilslaget settes, kjenner jeg en massiv tyngde, før femmerstanga fjærer tilbake og fisken er borte. 0.15mm-fortomsspissen har røket, og jeg visste at det var den sjansen jeg fikk denne gangen. Fiskene vaket ikke mer den kvelden.

Snaddermat!

En Bøe gir seg aldri

En måned senere sitter jeg og fatter langs elvebredden og myser mot overflata. Det er kveld, og døgnfluene klekker i slike mengder at de skygger for delvis for den lave kveldssola. I nærmere to timer sitter vi urørlige under ei gran og speider etter vak. Den lange ventetida kortes med mimring fra forrige tur og småprat. Midt i en same-vits dulter fatter meg i sida og peker nedover elva, til høyre for meg. Vak. Type tungt. Et stykke ned i den rolige bakevja brer de store vakringene seg inn mot bredden på motsatt side. Den lille erfaringen vi har laget oss så langt, er at de vakende fiskene beveger seg oppover elva, blir stående på det punktet jeg mistet fisk sist, for så å forsvinne. Det svinnende dagslyset vil gjøre den nærmeste timen svært spennende, men det er først når det er tussmørkt når vi gjør oss klare.

Fatter er den første som melder om kontakt med fisk. Han har fisket på tvers av strømmen med en stor stripende vårflueimitasjon, og en flott ørret har kastet seg over flua så vassføyka stod. Plasket hørte jeg godt, enda jeg stod et stykke nedenfor fatter. Jeg sveiver inn i ei dritfart og springer de få meterne opp til der fatter står og driller fisk. Jeg hører det lille kneppet fra skjøten mellom fluesnøre og backing, før ørreten forlater vannet i et kjempebyks og lander med et plask. At fatter sier "faen!" noen sekunder etter forteller meg mer enn noe annet. Den andre kontakten vi har med ørret over kiloen resulterer i en 2-0-ledelse til hjemmelaget.

Etter en stund melder fatter om ny kontakt med fisk, og nok en gang er det stripende caddis som er tingen. Også denne sier takk og farvel etter en stund med flua i kjeften. Det virker som en fisk i samme kaliber som den forrige.

For tredje gang i løpet av en snau time hører jeg "jadda!" fra svingen nedenfor meg, og etter en frisk fight skal jeg til å håve vår fjerde kontakt med kilosfisk fra området. Den rekker akkurat å stange i håvkanten før flua spretter ut av kjeften på fisken, og jeg segner om i vannet.

Jeg føler på et sterkt nederlag, der jeg sitter til knes i låringsene og forbanner alt og alle. Aller mest har jeg sympati for fatter, som nå har mistet sin tredje kilosfisk for kvelden. Fatter på sin side er fornøyd med å ha kommet i kontakt med flere flotte fisker. Selv har jeg ikke vært borti noe som helst, og skylder på gammelt snøre som sklir dårlig i ringene, caddiser som flyter skeivt og feil caps på hodet.

"Husk på en ting, Lasse - en Bøe gir seg aldri" kommer det lurt fra grana ved bredden, der fatter nå har satt seg ned og fyrt opp en sigarett.

Etter dette blir vi enige om å gi fisken en pause, og heller traske tilbake til teltet for å få i oss noe mat.

Nattfiske

Noen timer senere er vi tilbake i bakevja. Det er bekmørkt og vi ser ikke en tøddel foran oss. Den runde lyskjegla fra hodelyktene er til svært god hjelp når vi skal bevege oss langs bredden. Fristelsen er stor for å vende hodelykta ut i elva for å se om det er noe fisk å se, men det ville ødelagt de siste sjansene våre.

Taktikken er noe annerledes enn kveldspasset. Vi har oppskalert fortommene våre fra 0.15mm til 0.20mm. Fatter fortsetter med de store caddisene - jeg kjører en svær, svart muddler som forhåpentligvis skal ploge og ploppe i overflata under inntrekk.

Blindfiske med flue om natta - i stummende mørke, uten annet å orientere seg mot enn sveipelyden av de store fluene forbi øret, er for meg en temmelig ny og lite benyttet metode. Vi har gjort slik i Trysilelva tidligere med hell, men av en eller annen grunn har jeg lite trua. At jeg var fiskelaus etter kveldspasset er nok temmelig utslagsgivende.

Etter en haug med kast med den svarte muddleren hører jeg et smatt, og et kraftig dunk i stangtuppen. Automatisk gir jeg tilslag, og fluesnøret flerres av snella et kjempejafs. Febrilsk leter jeg etter på-knappen på hodelykta for kunne bruke synet, og den tente hodelykta ut over elva får fatter til å bistå under landinga. Fisken er sprek, men jeg føler på meg at kroken sitter godt. Den kraftige 0.20mm-spissen gir meg ekstra trygghet på at vi hvertfall skal få se fisken før den stikker. Håvinga til fatter er perfekt, og med et triumferende smil gir han meg håven med ørreten oppi.

Prima elveørret på 49cm/1290gr.

En stund senere får til slutt fatter fisken sin. Den er noe mindre enn de han hadde kontakt med tidligere, men uansett en svært flott fisk.

Strøken caddis-ørret på gode 800gr.

I løpet av natten lander vi flere ørreter. Ingen så store som de to første, men med et snitt på en halvkilo er vi svært godt fornøyd.

I slutten av august er vi tilbake igjen. Etter å ha stått med lange surfstenger, tunge søkker og svære kroker med ditto agn i Saltstraumen, ble vi pent nødt til å drive med litt finfiske med fluestengene for å veie opp melkesyra. Fatter var selvskreven side-kick på alt som har med fluefiske å gjøre, og denne gangen er vi klare for de enda større. Målsetningen er ørret på 2+...

Dag- og kveldsfisket skuffer endel. Vi kniper en og annen fisk, men ingenting over halvkiloen. Det klekker lite, og det er en kjip vind og endel regn som gjør at vi trekker oss tilbake til teltet for å samle krefter til nattfisket.

Det skal vise seg å bli totalt væromslag i løpet av kvelden. Den irriterende vinden legger seg, og hele elva ligger paddeflat. Over oss henger det tunge regnskyer, men enn så lenge er det oppholdsvær. Det eneste drawbacket er at med en mørk himmel forsvinner også endel av silhuetteffekten fra stripende caddiser og ploppende muddlere. Vi havner på en slags mellomting; svarte streamere med god fyldighet og svart muddlerhode som fiskes på tvers av strømmen, og det er med store forventninger vi lar fluesnørene forsvinne ut i det stummende nattemørket.

Som vanlig melder fatter om fisk, men den slipper ganske raskt. Trolig en halvkilosfisk som fant streameren litt for fristende. Han melder om at han hører at det vaker endel foran han, og skifter raskt til en caddis igjen. Jeg forsvinner ned i flueboksen igjen for å lete opp en ny caddis.

Lyden av et fluesnøre som rives opp av vannet i et tilslag er noe som holder meg våken om nettene og det er nettopp denne lyden som får meg til å tenne hodelykta og vende den mot fatter. Han står med bøyd stang og gliser. "Caddisen vøttø! Tok'n tørt, og måtte gjøre tilslag på smattinga!" nærmest roper han. Vi vet begge at det er en temmelig fin fisk, og når den sklir over håvkanten er kvelden allerede reddet.

Ny ørretpers på pappa, 48cm/1270gr!

Etter at fisken blir gjenutsatt, gir vi fullstendig f...en liten stund og blir sittende og sende sigaretten på rundgang. Foran oss hører vi smattingen fra vakende ørret, og vi nyter å allerede ha reddet kvelden. Til slutt blir jeg så gira at jeg sender streameren på tvers av strømmen og drar den rykkvis inn. Det hogger voldsomt fra bakevja og et tilslag er totalt unødvendig.

Ny kilosfisk; 46cm/1150gr. 

Utover natten beveger vi oss mer, og blir belønnet med noe av det beste ørretfiske jeg har opplevd noen sinne. Vi lander nærmere femten fisker på streamere og store caddiser, med et snitt på snaue 7 hekto...