torsdag 8. oktober 2015

Med tripod og surfstenger i Saltstraumen, 17-23/8-2015

Vi befinner oss i Saltstraumen, en snau halvtimes kjøretur sørover fra Bodø. Egil Bøe, min far og alltid trofaste turkamerat, la tidlig i sommer inn noen sterke aksjer for at årets guttetur skulle handle om harr- og ørretfiske med fluestenga i en eller annen østlandselv, men mine argumentasjoner var sterkere. Hinting mot det behagelige synet av surfstenger i tripoden, en blendende natur og muligheter for nærkontakt med grov fisk fra land ble for fristende for Egil...



Mandag 17. August
Klokka 0730 er jeg ferdig på nattevakt, og temmelig klar for å sette kursen østover. Bilen hadde jeg pakket i helgen, og det eneste som manglet var pappa, som ventet på meg i Larvik. Ettersom jeg har over 30 arbeidstimer i ryggen de siste døgna, og ingen søvn natten i forveien, er det en småbekymret far som ber meg ta det rolig over fjellet og sove ved første anledning. Saltstraumen stikker ikke av.
Jeg er akkurat så gira at jeg rekker å komme til Seljord før behovet for både mat og en halvtime på ryggen melder seg. Og kl 1400 er jeg fremme, akkurat passe sveiseblind men fiskesjuk så det holder. Vi hiver utstyret mitt, soveposen og klær over i bilen til fatter, før vi tar fatt på den nærmere 1400 kilometer lange bilturen opp til Saltstraumen.

Tirsdag 18.  August
Godt utpå ettermiddagen kjører vi inn på Saltstraumen camping, der vi skal tilbringe den neste uka. Været er upåklagelig, med godt over 20 grader, steikende sol og ikke et vindpust. Etter at vi er godt innlosjert på hytta, er vi klare for å proviantere. Et par telefonsamtaler forteller oss at det er for sent på dagen å skaffe sild, men at det lå ei kasse på Bofisk på kaia i Bodø til meg, som vi kunne hente neste dag. Det er helt greit, ettersom jeg har et par blødende hull i søkkeboksen som trenger på fyll, hovedsaklig av gripesøkker.

Utpå kvelden kan jeg legge til i beholdningen 17 gripesøkker på 150gr, og 24 bombesøkker på henholdsvis 85gr og 115gr til det lettere fisket.

Onsdag 19. August
Vi våkner akkurat tidlig nok, og tar det med ro. Et par speilegg med bacon er passende frokost, før vi kjører avgårde for å hente silda vi har lagt av i Bodø.

Tilbake på hytta går vi i gang med å pakke seat box-ene klare for det førstet kveitepasset. Tidevannet viser at strømmen er på vei ut av fjorden, og går mot fjære sjø.. Det borger for fiske på en spot det vanligvis er action på fjærende vann. Ferdigknytte pulley- og glidetackler, ekstra kroker, søkker, agnstrikk, nye sjokkfortommer, tripoder osv. Lista blir fort lang når ei godt planlagt kystmeiteøkt skal gjennomføres. Kassa med sild er fremdeles bunnfrossen, men ved hjelp av litt vann og salt får vi knekt løs nok sild til ei økt. Resten legges til tining under hytta til vi kommer kommer tilbake. Forhåpentligvis er silda tint nok til å pakkes om i mindre porsjonspakker.
I den vanvittige varmen, med alt for mye utstyr gjennom busker og kratt, blir rusleturen ut til kveiteplassen en slitsom affære. Og det er med en viss spenning tripodene rigges opp på svaberget. På denne plassen kjører vi enkelt, med glidetackler på en god meter av 1,0mm mono. Kraftige Gamakatsu-kroker i 8/0-klassen kjøres inn i hodet på hver sin hele agnsild, og lempes godt utpå med surfstengene. Gripesøkker på 150gr sikrer kastelengdene samtidig som de holder bunnen godt.

Foto: Lasse Bøe

Pappa presenterer taktikken som skal brukes i dødperioder. Foto: Lasse Bøe
Jeg rekker såvidt å stramme opp slakken etter første utkast før det tikker jevnt avgårde fra snella. Tilslaget settes ganske kjapt, og etter en kjapp og udramatisk kamp kommer ei kveite på mellom 4 og 5 kilo sigende oppover langs skrenten. Etter en kjapp fotosession settes kveita tilbake, i håp om å treffe på den om noen år igjen. Den første kveita feires alltid med en sigar på delings, og iskald Cola.

Turens første kveite. Foto: Egil Bøe
Foruten et par kveiterun og et par trekilos torsker skjer det ikke mer denne dagen, og vi merker godt den lange bilturen i beina.

Catch and release av småkveite. Foto: Egil Bøe
Torsdag 20. August
Vi er ikke spesielt kjappe på beina i dag, og ettersom strømmen er akkurat i skiftefasen, blir vi enige om å ta et meitepass i selve Saltstraumen på innstrømmen. Egg og bacon blir fortært i ei viss fart, og vi hiver oss i bilen. Vel fremme rigger vi opp tripodene igjen, og kaster ut to pulleytackler hver med ei halv sild på 8/0 Sakuma Manta Extra-kroker. Strømmen er på god vei inn i Saltstraumen, og vi må kaste ut en og en stang, og vente på at gripesøkkene har fått festet seg. Til slutt har vi to stenger ute hver, med brukbar spredning tross den kraftige strømmen.

Det er noe majestetisk med surfstenger i en tripod... Foto: Lasse Bøe
Plassen vi fisker, har et jevnt dyp på 15 meter, og en kant rett utenfor. Av erfaring følger kveitene kanten innover, og tar runder inne på 15m-platået vi har tacklene på.

Femten minutter senere runner det kraftig på høyreflanken, der pappa har plassert surfstanga si. Knarren fra 7000-snella lager musikk til å få tårer i øynene av, og gliset til pappa kommer raskt når han kroker fisken. Kveite på gang, noe mindre enn den jeg fikk dagen i forveien. Snaue 3 kilo, og blir satt forsiktig tilbake igjen.

Pappas første for turen. Foto: Lasse Bøe
Så er det dødt i lange tider. Strømmen er på full fart inn, men det er dårlig trøkk. Et par mindre torsk har funnet agnene våre, men kveitene ser vi ikke mer til. En svær steinbit kommer svømmende og legger seg foran våre føtter, men er uinteressert i både shadjigger, sild og hel reke. En polakk kommer gående og ser fisken, og roper på kompisene sine. Han går foran tripoden min, og er på vei ned med en lang klepp. Et par kraftige ord fra meg mens jeg bretter opp armene får han på bedre tanker, og han forsvinner.

Kveitestang nummer en. Foto: Lasse Bøe
Dagen går mot ettermiddag, og vi pakker sammen for å få i oss en bedre middag. Den ene torsken har måtte bøte med livet, og blir mat.

Kveitestang nummer to. Foto: Lasse Bøe
Vi tenker litt alternativt i forkant av dagens andre pass, og går løs på en ny og ufisket spot, hvertfall for vårt vedkommende. Vi er utenfor Saltstraumen, men tidevannet er like avgjørende her for fisket. Vi venter på at floa skal roe seg litt, før vi vasser over til øya. Det er alltid litt å dra på, og mens pappa får i oppgave å få meitestenger, shadstenger og de to tripodene over, er det jeg som må gå to turer for å hente to seat boxer, mat, drikke og agn.

Nord-Norge er rått, både fiskemessig og fra naturens side. Foto: Lasse Bøe
Mens vi rigger opp tripodene, er en stor makrellstim begynt å curle rundt utenfor oss. Dette borger for både agn og matfisk, og pappa lurer kjapt et par-tre stykker på en sildesluk på karpestanga. Men den er vrien, og vi får ikke flere.

Foto: Lasse Bøe

Med hver vår surfstang med kveiteagn ute, leker vi med tanken om kloskate, stor hyse, rødspette og skrubbe. Og ganske raskt har vi hver vår lette kystmeitestang ute med disse artene som mål. Med 100gr bly holder vi akkurat bunnen uten at utoverstrømmen fører tacklene avgårde. Det går ikke lang tid før småhysene finner blåskjellpølsene vi serverer over skjellsandbunnen, og rett etter begynner småtorsken å ta grovt for seg. Surfstengene står urørlige i tripodene mens de lette kystmeitestengene hopper og danser i ett kjør. Ingen god dag for flatfiskmeite, med andre ord, og vi bytter ut lette glidetackler med grove pulleytackler og 150gr bly og satser på kveitekontakt.

Åselistraumen. Foto: Lasse Bøe
Etter noen timer har vi fått nok, og forbereder oss på tilbaketuren til hytta. Det er som regel det som er det kjipeste med kystmeite. Alt utstyret skal faktisk pakkes ned i en slik tilstand at det går an å få det med seg, og helst ha i bakhodet at kroker med agn lukter mildt sagt for jævlig om det blir liggende i en kokvarm seat box.
Fredag 21. August
Vi starter dagen på utstrømmen på plassen vi var første dagen. Fjordtarmen koker av småsei, og vi venter på at det skal runne kraftig på alle fire stengene samtidig. Men det skjer ikke.

Makrell- og blåskjellkombinasjon. Foto: Lasse Bøe
Når snella mi først lager lyd, er det et sugende run som vekker oss fra døsinga i varmen. Mistenker at seien har funnet agnet mitt, og mistanken bekreftes raskt. En flott sei på 3-4 kilo, som får friheten tilbake.

Torpedo. Foto: Egil Bøe
I dag kjører vi med diverse agnkombinasjoner. Hel sild, halv sild, makrellfilet, halv makrell, makrellfilet og blåskjell og hel småsei. Og det er på den halve silda det runner for andre gang, denne gangen en brukbar torsk på snaue 6 kilo.

Glupsk torsk. Foto: Lasse Bøe
Alt for mange timer går uten at det skjer noe mer nevneverdig, og vi bryter opp. Gåturen tilbake til bilen er drepen i varmen, og vi "slipper" å ha med oss fangst tilbake også.

Etter en bedre pølse- og potetstappemiddag på campen, er vi klare for økt nummer to for dagen. Tidligøkta var skuffende, og vi hadde endel å revansjere. Vårt mål blir derfor å servere noen heftige agn i selve Saltstraumen mens innoverstrømmen nærmer seg toppunktet.
En god time før tidevannet snur og floa er på topp, rigges tripodene opp for andre gang. Vi pakker lettere denne gangen, kun ei surfstang og ei stang til å denge shadjigger hver og de to seat boxene med bly, tackler, ekstrakroker og sene og agn. 
Tacklene her er svært enkle paternostertackler med en kraftig krok i 8/0-klassen, og 150gr bly lempet 15 meter utforbi der vi står. Den kraftige strømmen lar likevel tacklene finne bunnfeste på 7 meters dyp, og ventetiden begynner. Det er pappa som først melder om fisk, og ei ny kveite melder seg. Et flott eksemplar på snaue 3 kilo.

Pappa begynner å få dreisen på kveitene. Foto: Lasse Bøe
Kort tid etter finner lillebroren silda mi, og vi har to kveiter på land i løpet av den første timen. Under oss kan vi fra tid til annen se grov sei forsyne seg av silda som har samlet seg, og to ganger er kveiter på mellom 5 og 10 kilo innom og kikker. Vi har trøbbel med at småseien forsyner seg grådig av silda vi har på krokene, og ofte sveiver vi opp tomme tackler. Ved et av tilfellene klarer pappa å kroke en småsei, og under innsveiving blir det plutselig kraftig motstand.
Den klassiske lyden av braid i helspenn som sklir mot stangringene gjør at jeg reagerer hva som skjer på min høyre flanke, og pappa kan til slutt meddele at fisken har sluppet og han bare har småseien på. I det vi får øye på småseien i enden av tackelet, ser vi også ei grov bordplate komme svømmende en meter bak. Pappa bråstopper ved synet, men kveita tar ikke igjen. Den fortsetter bare ferden mot land, der to kystmeitere med nervene i høyspenn venter. Ved synet av oss, bråvender den, og "dæven!" uttbryter pappa når den stanger i sjokkfortommen. Hvor stor den var, er det ingen som vet. Men vi blir enige om at den kunne vært nærmere 130 centimeter.
(Det hører med til historien at mamma og pappa var i Saltstraumen en måned tidligere på en "spontantur", og mamma mista ei kveite på samme stedet på shadjigg i temmelig nøyaktig samme størrelsen.)
Etter opplevelsen med følgekveita dabber alt av, og vi er i grunn fornøyde med økta. To kveiter på land fører oss nærmere målet om kveite på land hver dag. Tidevannet har for lengst snudd, og strømkanten nærmer seg land. På begge stengene napper det kraftig og vi står samtidig og kjører fisk. Pappa får øye på sin fisk først, en kubbe av en sei på tett oppunder 6 kilo. Lillebroren lander jeg et minutt senere.

På med ny sild og tackelet rekker såvidt til bunns før nye sei går løs med dødsforakt. De er støpt i samme forma alle sammen, mellom 5 og 6 kilo. Og vanvittige fightere selv på grovt surfutstyr. Etter fem-seks sei hver i samme størrelsen, roer det seg og vi får spist litt sjokkis og drukket et par-tre kopper kaffe. 

Pappa med et par fine kystmeitefangster. Foto: Lasse Bøe

Siden vi fisker på grunt vann, har seien kun en mulighet til å stikke av, og det er utover! Foto: Egil Bøe
Med ett begynner snella mi å hyle kraftig, ulikt noe vi har opplevd før. Utraset akselererer heftig før jeg får plukka opp surfstanga fra tripoden. Å gjøre noe tilslag er unødvendig, her har fisken kroket seg selv. Det er med den viss nerve i kroppen jeg tar det første løftet, og det svarer i andre enden med et utras på femti-seksti meter på knallhard brems. Jeg snur meg mot pappa som står med vidåpen munn. At det er ei brukbar kveite er hevet over enhver tvil, og når kveita tar sitt femte femtimeters utras, begynner vi å fable om størrelsen på den. Etter en intens fight med flere tunge utras og en nervøs småprating oss i mellom, gjør vi oss klare til landing.

Det forventningsfulle kneppet fra sjokkfortomsknuten som sklir over toppringen. Mysing i vannet med nervøse øyne. Finne fotfeste i svaberget med vaklende ben. Og akkurat innenfor synsvidde i det krystallklare vannet, kommer kveita sigende. Med hodet vendt mot oss får vi ikke riktig inntrykk av størrelsen, men når den vender mot venstre, begynner jeg å hyperventilere og ber pappa ta stanga. En kjapp estimasjon sier rundt tjue kilo, sannsynligvis noe mindre.

Med en forsiktig hånd som sklir langs sjokkfortommen ned mot tackelet finner jeg fotfeste helt nede ved vannkanten, og jeg ser at kroken sitter godt innenfor kjevevinkelen. Det gjør landingen lettere, og jeg kan stikke hånda under gjellene på den og dra den opp. Det slår meg hvor tung den egentlig er, og velkondisjonert så det holder. 

Anstendig kystmeitekveite på 14 200gr/107cm. Foto: Egil Bøe
Når jeg blir klar over at kveita er sikret, brøler jeg så det dunker i tinningene. Lykkefølelsen av å endelig klare målet om ei kveite over ti kilo fra land er enorm, og pappa er med på seiersdansen. En liten stund blir vi stående og danse som to tullinger. En langvarig og kraftfull klem mellom far og sønn forsegler hele opplevelsen som nok et sterkt minne. Tilbake på campen veies kveita til 14 200 gram og 107 centimeter.

Dette bildet oppsummerer greit følelser, stemning og alt det der. Foto: Egil Bøe


Lørdag 22. August
Vi starter dagen med å ta det med ro. Slappe av i gresset ved hytta med kaffe, sjokkis og hvert vårt blad. Målet er liksom i boks, og herfra og ut er alt en bonus. Vi blir enige om at vi venter på innstrømmen utpå kveldinga, og tar det hele med ro.

En snau time før tidevannet snur, er vi på plass der vi var kvelden i forveien. Med hver vår surfstang ute er det snakk om å vente.

Nok en gang er det pappa som er først bortpå fisk. Det knarrer hissig fra snella før tilslaget settes, og ei lita kveite kommer sigende. Godt under minstemålet, og får vokse seg større.

Surfstanga mi står lenge urørlig, men et og annet småbyks i toppen forteller meg at småseien er innom. Plutselig begynner stangtippen å bukke dypt, og et eller annet der nede tar noen meter braid fra snella før jeg får satt tilslaget. Det er tungt, men ikke "kveitetungt". En gul buk som skimtes i overgang mellom skrent og flatbunn er fasiten på torsk, og slett ikke verst størrelse heller.



Gode 7 kilo meitetorsk. Foto: Egil Bøe
Ingenting å utsette på krokinga, gitt. Foto: Egil Bøe
På med ny sild, og ventetiden begynner igjen. William Rydland og en kamerat er innom oss for en trivelig prat, og plasserer seg på bortsiden av oss.

Ei ny kveite på 3-4 kilo plukker opp silda mi, før pappa melder om at den større seien er på plass igjen, og vi drar noen greie fisk på 4-5 kilo før det hele dabber av igjen.


Sprek fighter i forhold til størrelsen. William og kompisen i bakgrunnen. Foto: Egil Bøe
Vi bytter på å lempe firekilos sei og torsk. William og kompisen setter seg ned med oss og prater litt, og blir vitne til at det knarrer hissig fra snella mi nok en gang. Dagens tredje kveite på oss må til slutt gi tapt, og William får æren av å lande den. 

Fire-fem kilos ruteress. Foto: William Rydland
Dagens andre kveite for min del er noe av det siste som skjer.

Søndag 23. August
Det er siste fiskedag før avreise, og vi har egentlig fått nok. Langt inn i innstrømmen er vi på plass der vi var første dagen, med håp om enda flere kveiter. For to år siden fikk vi hver vår fisk på avslutsningspasset her på 7900gr og 7500gr, så det har litt med tradisjoner å gjøre at vi avslutter her.

En lokal helt kommer gående og blir sittende og prate med oss i flere timer, før jeg plutselig blir pirka på skulderen og en velkjent stemme hilser meg. Andreas Mäntykoski, en garvet kystmeiter fra Narvik med mange kveiter fra land på samvittigheten er ute på tur. Har fisket med han her flere ganger tidligere, uten det store resultatet.

Ikke bare stor fisk i Saltstraumen, nei... Foto: Egil Bøe
Den første fisken av litt størrelse vi får på land denne siste dagen, er det pappa som står for. Og nok ei kveite på land.

Fire-fem kilos kveite signert pappa, med Andreas Mäntykoski som linselus. Foto: Lasse Bøe
Mine stenger står urørlige hele passet, uten at det bryr meg nevneverdig. Et hissig run mens vi pakker sammen avslører at agnet mitt har fattet interesse, og jeg lander en feit sei på 4-5 kilo.

Foto: Egil Bøe
Senere på kvelden byr det seg med en runde med shadjigger etter torsken, og vi lander greit med torsk. Pappa drar den største på vel 5 kilo.
Femkilos torsk, tatt på shad i en dødperiode og surfstengene stod urørlige. Foto: Lasse Bøe
Stingertacklet shadjigg. Foto: Lasse Bøe
I løpet av kvelden pakker vi bilen og gjør oss klare for hjemreisen. Det er nærmere 21 timer med kjøring alene tilbake til Larvik, og jeg har enda 6 timer derfra og hjem til Karmøy og Kopervik.

Det er få steder jeg er så motvillig å dra fra som Saltstraumen. Her er det mange sterke og gode minner, både med fisk, mennesker og natur.

Hvis jeg ikke husker helt feil, ble det vel totalt 9 kveiter med fredagens meterlange fisk på 14,2 kilo som største, og forøvrig ny kveitepers på meg. Ellers ble det oppsummeringsmessig mye sei opp til snaue 6 kilo, og en god bunke torsk opp til gode 7 kilo.

Takk for turen, pappa!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar