Et par dagers spettejakt

Rødspetta har alltid fascinert meg, og er det en ting jeg forbinder høsten med, er det et svært givende rødspettefiske på grunt vann. Ettersom min bedre halvdel dro avgårde til varmere strøk en uke med familien, borget det derfor for å invitere min far over fjellet for å fiske litt flatfisk igjen. Værvarselet tipset oss om lite vind, sol og en grei høsttemperatur på rundt tolv grader. Dette burde det bli flatfisk av.

Publisert på bloggen The Rig Wallet 19. oktober 2014

Vi startet fisket på en plass jeg tidligere har hatt god uttelling på rødspetta, med et snitt på rundt 7hg, og en toppfisk på 1100gr er notert. Området har levert godt med rødspette i høst, og i midten av september perset jeg med en fisk på 1635gr. Fisken er riktignok tatt under driftfiske fra båt, men det er i samme området, og det er lite eller ingenting som skulle tilsi at man ikke kan oppnå samme resultat fra land. Det avhenger selvfølgelig av at man gjør det riktig.

Foreløpig bestenotering på rødspette, 1635gr, tatt en måned tidligere. Som selverklært kystmeitegnom må selvfølgelig persen økes fra land. Foto: Helge Melhus

Dag 1

Vi fisker med såkalte Wessex-tackler, som er et paternostertackel med et glidende slep. Disse skulle fraktes ut av 30gr bombesøkker, og fisket aktivt. På denne måten dekker man et større område enn ved statisk fiske, og kan i mange tilfeller utkonkurrere statisk fiske med både to og tre stenger. Agnene var som vanlig under rødspettefiske blåskjellpølser på slepet og akkarstrimler på opphengeren. Det tar ikke lang tid før pappa melder om kontakt med noe flatt på ca 12 meters dyp. Vannet er glassklart, og allerede før fisken er løftet opp fra bunnen, kan vi se hvordan den jobber mot motstanden under oss.

En fin start på dagen, og ny bestenotering for pappa. Fisken veier i nærheten av 6hg, og ble satt tilbake under varige men. Foto: Lasse Bøe

Kort tid etter har jeg dagens første kontakt med fisk, og etter den beskjedne tyngden i stanga å dømme, er dette en liten fløyfisk.

For det er vel det det er, en liten fløyfisk (Callionymus reticulatus)? Ved første øyekast ser den ut som en hun-fisk av vanlig fløyfisk, men synes den er så kort i snuten, og "armene" på gjellelokkene teller bare tre pigger, mot vanlig fløyfisks fire. Det ble vel sju-åtte av disse første dagen.
Foto: Egil Bøe

Timene går med kaffedrikking, skitsnakk og nytelse av fint oktobervær, og samtaleemnet havner til slutt på hva man kan forvente (og ikke forvente) av fangster i dette området. Jeg nevner en viss sjans for grov piggvar, kveite og breiflabb, og da sistnevnte dukker opp mellom min fars lepper, kjenner jeg igjen på den spenningen jakten på store varer gir.

Snittet på rødspettene vi drar opp i dag, er temmelig nøyaktig rundt sjuhektosmerket på vekta. Blandet med en del bifangster av fjesing, fløyfisk (og evt. liten fløyfisk), knurr og en og annen sandflyndre hadde det blitt mye bra middagsfisk i dag, men siden det lå to feite biffer i kjøleskapet hjemme, ble fangsten avkroket forsiktig og satt tilbake til det våte element. Midt i kaffekopp nummer førtien melder fatter om et forsiktig drag i tackelet, og setter tilslaget. Den lette stanga flexer godt mot flatfisken som stanger og bukker tungt, og en større rødspette er i anmarsj. Ved første øyekast der den kommer sigende over tangkanten estimerer jeg den forsiktig til 1200gr.

Der satt den, den nye spettepersen til fatter. 1060gr ble den klokket inn til, og manneklemmene satt løst i et par minutter.
Foto: Lasse Bøe

Etter kilosspetta ble det merkelig stille, og vi begynte å oppsummere den fire timer lange formiddagsturen. Seks-sju spetter, tre, sandflyndrer, en fjesing, to knurr, en haug med fløyfisk (og evt. liten fløyfisk) og en torsk.

Dag 2

Et par dager etter, er vi på plass igjen. Fisken er ekstremt treig i dag, og kun smånapp som ikke resulterer i annet enn å flytte agnet vekk fra den nappende fisken. Etter et par timer er vi fremdeles uten fangst, så her må noe gjøres. Det perletomme Wessex-tackelet byttes ut med et annet, men her har det glidende slepet fått selskap av en god rad med perler. Fisken må trigges litt ekstra i slike tilfeller, og det gir raskt resultater der vi begge står med bøyde stenger og kjempende halvkilosspetter i andre enden.

Søt liten rødspette, men dæven så godt det smaker når modifisering og justeringer av tacklene er utslagsgivende.
Foto: Egil Bøe

Det viser seg at den totale fangster idag er temmelig laber. To-tre rødspetter signert meg og et par små fløyfisk på Bøe senior er alt som er å melde. Etter gode fire timer snakker vi om å pakke sammen, Jeg løsner raskt tackelet fra svivelen i enden av sjokkfortommen, og hører fatter mumle noe om at han sitter fast. Jeg snur meg rundt for å assistere ved avdraging av tackelet, samtidig som jeg ytrer en summende mistenksomhet om at det finnes ingenting å sette seg fast på den rene sandbunnen. I et forsøk på å dra tackelet av, spenner fatter stanga i en fin bøy, og til vår store forskrellese begynner stanga å gynge! Vi ser på hverandre med vantro, og jeg sier det jeg har hatt i hodet hele tiden mens fatter har slitt mot moder jord. Piggvar! Fatter får et halvnervøst drag over ansiktet, for på lett utstyr, og forholdsvis små kroker er dette i utgangspunktet en enveisbillett til helvete, men fisken går kraftig sidelengs. Først til venstre, og så mot høyre. Og fatter blir stående med en drøy bøy mot fisken som har full kontroll. Det går faktisk veldig bra, og fisken blir pumpet saaaakte mot oss. Det kjipeste som finnes på denne jord, er å miste fisk man ikke får sett, så jeg stiller meg på kanten og kikker ned langs skråningen for å få et glimt av fisken. Jeg er nå hundre prosent sikker på hva denne mystiske flatfisken er, og joda. I overgangen mellom flat sandbunn og tanga i fjellkanten kommer en svær piggvar til syne. Jeg begynner å hyperventilere og med høy pipestemme roper jeg ut "EN SVÆR PIGGVAR!". Ansiktstrekket til fatter har forandret seg igjen, og på rein refleks sier han "slutt å kødd!". Plutselig fjærer stanga tilbake og to generasjoners kystmeitere blir stående igjen på fjellkanten og skuffelsen er enorm.

For meg er dette en kraftig påminnelse om det jeg selv opplevde for endel år siden, langs Stords østkyst. Med stor piggvar (6-7kg) i andre enden av snøret, der piggvaren spytter ut de to hvittingene som har tatt agnene mine, og sier takk og farvel. Piggvaren fatter mista var nok ikke like stor, et forsiktig estimat på et sted mellom 5 og 6kg. Han hadde uansett tatt familierekorden (4220gr) fra meg, med litt flaks og en tanke grovere utstyr. Når det er sagt, føyer denne fisketuren seg inn i en lang rekke sterke opplevelser for far og sønn i fri utfoldelse i naturen. Fersk eller salt, høyt eller lavt. Bring it on!